Følg meg inn i Lykkeland?
Hva skjer når redningsmannen er den som må reddes?
I over tretti år var det min jobb å komme når andre mennesker trengte hjelp. Denne sommeren håper jeg at noen stopper for meg.
Jeg lukker døra hjemme på Vigrestad, stiller meg i veikanten med tommelen ut og satser alt på fremmede menneskers velvilje. Målet ligger hundre mil unna. Jeg reiser uten penger, uten avtaler og uten en plan B.
I sekken har jeg kun en sovepose, mitt livsmotto – og en linje fra en sang jeg har husket feil helt siden barndommen.
Dette er opptakten til min debutbok. En levende, kreativ feltøvelse som utforsker sårbarhet, tillit og menneskelig godhet.
Reisen begynner mandag 20. juli 2026.
Jeg skal skrive daglig fra veikanten. Vil du være blant de første som følger ferden?
Legg igjen e-postadressen din under. Da får du oppdateringer og bilder direkte fra veien – før de blir til bok.
Den som ber om hjelp
Jeg heter Atle.
Min vei til redningshelikopteret begynte under vann. En alvorlig lungeskade på dykkertrening i Marinen satte punktum for én drøm og ble starten på en annen.
Jeg søkte meg til Luftforsvaret og ble tatt opp som redningsmann på Sea King.
I fire år tjenestegjorde jeg ved Banak og Sola. Deretter begynte jeg å studere psykologi ved Universitetet i Bergen. Det varte i drøyt ett semester.
Kjæresten min, Pållan, ventet vårt første barn. Omtrent samtidig fikk jeg tilbud om å bli med i den sivile redningstjenesten – en ny, offshorebasert SAR-beredskap som ble bygget opp etter Alexander Kielland-katastrofen. Jeg takket ja.
Det skulle bli mitt yrkesliv de neste tretti årene. Jeg fikk være med når andre mennesker opplevde sitt livs verste dager.
Jeg lærte mye om havet. Om vær. Om tilfeldigheter. Og aller mest om mennesker.
Helikoptrene forandret og forbedret seg gjennom årene. Menneskene vi fløy ut til, forble de samme. Jeg tjenestegjorde fra Sola til Kirkenes, via offshoreinstallasjoner, Svalbard og enkelte oppdrag i utlandet.
Én hendelse har brent seg fast. En vinternatt ble en fisker dratt over bord av trålen. Han pådro seg et alvorlig armbrudd og ble kraftig nedkjølt i kampen for å komme løs. Fra lyskjeglen i det blåsvarte mørket drev stormen snøbygene forbi som endeløse perlesnorer. Vi fikk ham opp. Han overlevde.
Slike netter viste meg at det finnes situasjoner hvor ingen lykkes alene.
De vanskeligste oppdragene var ikke alltid de vi måtte kjempe hardest i – de vanskeligste var dem hvor vi visste svaret allerede da vi tok av. Erfaringene lærte meg respekt for naturens krefter. Stormfull vind og svart hav har liten interesse av hvem du tror du er.
Uten uniform
I årene vi bodde i Svenljunga i Sverige, arbeidet jeg deltid på et dagsenter for mennesker med funksjonsvariasjoner. Det ble en påminnelse om at vi alle bærer på våre egne, usynlige begrensninger.
Her møtte jeg kollegaer som viet hele sitt yrkesliv til andre – et arbeid som sjelden ga dem den oppmerksomhet eller anerkjennelse de fortjente.
Tilbake i Norge fortsatte jeg i samme spor.
Mannen jeg følger som støttekontakt, er sterkt synshemmet. Sammen står vi blant de syngende supporterne på stadion og heier på Viking. Han opplever spillet gjennom publikums reaksjoner; vi, hele det syngende feltet, ser kampen for ham.
I slike stunder er det ikke alltid åpenbart hvem som er støttekontakt for hvem.
Etter et liv i uniform, hvor jeg nesten alltid visste nøyaktig hva oppgaven min var, ønsker jeg denne gangen å stå helt uten denne tryggheten.
Mest av alt ønsker jeg å forstå hva som får et menneske til å stoppe opp for et annet. Jeg tror ikke denne reisen gir noen fasit, men kanskje mange små svar.
Derfor reiser jeg
Mamma fortalte meg ofte at jeg var et søndagsbarn. Hun sa at jeg gikk syngende gjennom min barndom, selv før jeg behersket språket.
Sangen var Grynet Molvigs «Lykkeland». Jeg sang den om og om igjen – og jeg husket feil.
Originalen lyder: «Følg meg inn i Lykkeland, inn i solens røde brann». Min versjon var: «Følg meg inn i Lykkeland, der hvor hjerter står i brann.»
Jeg har båret denne feilhuskede linjen med meg i over seksti år.
Parallelt har jeg levd etter et sitat som jeg trodde kom fra Kong Olav: «Du skal handle med begeistring, og vidunderlige ting vil skje.»
Det viste seg å være et herreløst vandresitat. Da jeg i forberedelsene til denne reisen forsøkte å bekrefte opphavet, dukket det også opp et navn som overrasket meg: Grace Cooke. Grunnleggeren av White Eagle Lodge i Ljung.
I årevis hadde Pållan og jeg passert skiltet deres på søndagsturer i den hvite, takløse folkevogn-bobla vår, uten å ane hva det egentlig handlet om.
Plutselig pekte alle spor mot det samme stedet.
Et søndagsbarn. En feilhusket sang. Et herreløst sitat. Et navn jeg aldri hadde hørt.
Ljung.
Jeg vet fortsatt ikke om dette bare er tilfeldigheter. Derfor må jeg reise dit.
Veien videre
De siste sju årene har jeg hatt anledning til å arbeide med skaperkraft og kunst på heltid. Denne reisen er en del av mine kreative feltøvelser – prosjekter hvor jeg bruker mitt eget liv som utgangspunkt for å utforske møtet mellom mennesker. Tidligere arbeider finner du på Atlekunst.no.
Akkurat nå er det veien, menneskene og det som oppstår mellom oss, som er mitt verksted.
E-postene blir mine daglige notater fra veikanten. Her deler jeg korte oppdateringer, små glimt fra møtene underveis og fra mitt eget, tidvis svingende begeistringsbarometer.
Boken blir noe annet. Den skal ikke bare fortelle hvor jeg reiste. Den skal forsøke å forstå hvorfor vi mennesker velger å hjelpe et annet fremmed menneske – og hva slike møter kan gjøre med oss.
Underveis samler jeg inntrykk i notisblokken og på diktafon. Det meste blir liggende urørt til jeg kommer hjem. Da begynner arbeidet med å forme opplevelsene til en hel fortelling.
Om jeg har et håp for deg som leser, er det at du en dag lukker den kommende boken med en følelse av at ditt eget Lykkeland kanskje er nærmere enn du tror.
Mye nærmere.
